Fløtingen i Glommavassdraget

Fløtingen i Glommavassdraget

I forbindelse med Fløterfestivalen i Osen ble jeg bedt om å si noen korte ord om fløtingen i Glommavassdraget. Nedenfor er hva jeg sa:

«Glommas skjønnhet skjemmes av store mengder av flytende tømmerstokker underveis til sagbrukene. Når et tre er felt, blir det kvistet og barket, forsynt med eierens merke og kastet i elven som fører det til bestemmelsesstedet. Tusener av disse stygge stokker driver langsomt med strømmen, eller kaster med fart og velde gjennom strykene» skriver William Henry Breton i sin reisehåndbok fra 1934.Beskrivelsen i seg selv var nok ikke så feil, men for innbyggerne langs Glommavassdraget var disse tømmerstokkene som fløt på vei til et sagbruk noe mer enn et skjemmende element i vannet. Det representerte industri, arbeidsplasser og ikke minst også store verdier. Glommavassdragets verdi som transportåre for skogens ressurser har gjort det mulig med skogsdrift i innlandet fra gammel tid.

På sin vei mot havet tar Glomma opp i seg flere betydelige sidevassdrag med rike fløtingstradisjoner. Glommavassdraget omfatter i alt deler av sju fylker. Det gjør at det er et stort nedslagsfelt for Glommavassdraget. I en periode ved slutten av forrige århundre ble det fløtt tømmer regelmessig i omkring 150 tverrelver til Glomma. Og til sammen over da en strekning på 3700 kilometer, noe som da er over seks ganger så langt som hovedelva.

Det er ikke klart når fløtingen av tømmer og annet trevirke begynte i Glommavassdraget. Men det er dokumentert tilbake til 1500-tallet at flere kilder med lensregnskap og tollregnskaper som har opplysninger om handel med tømmer og trelast. Men alt i vikingtiden finnes det spredte eksempler på utførsel av tømmer og trelast fra Norge, noe som da er eksempler på at det har vært lange tømmerfløtingstradisjoner i landet. Fløtingen har funnet sted sannsynligvis så langt tilbake som til middelalderen, det var allikevel ikke før rundt 1500-tallet at den fikk sin oppgangstid som en følge av at oppgangssaga kom.

Fløtingen var forbundet med slit og fare, men det er også en vesentlig del av vår kulturhistorie. Samtidig har man historien fra Julussakonflikten som også er viktig arbeidslivshistorie. Julussa-konflikten hadde sin bakgrunn i at det ikke fantes noen lov om arbeidsforholdene for fløterne på lik linje av den typen fabrikkarbeiderne hadde fått. Avtaler om lønnsforhold fantes heller ikke, noe som gjorde at arbeiderne selv måtte gi anbud og følgelig ble man da på den måten spilt opp mot hverandre. Som en konsekvens av konfliktene ble Norsk Skog- Og Landarbeiderforbund og Skogbrukets Arbeidsgiverforening dannet. I 1932 kom den store Åmot-konflikten fordi de lokale skogsarbeiderne ikke ville godta forhandlingsresultatet mellom Skog- og Landarbeiderforbundet og Arbeidsgiverforeningen.

Det var lenge en diskusjon om hvordan man skulle flytte tømmeret, og det var store diskusjoner om å anlegge kanaler for å enkle transporten. Her hadde vi i sin tur også en offensiv Tollef Kilde som ønsket å anlegge kanal hele veien opp til Storsjøen. Hans visjon var å anlegge Renakanalen, med en forbindelse med Trysil gjennom en tverrgående jernbane. En departementsvurdering ble foretatt i 1922, og enda en ny så sent som i 1944 før det endelige punktumet ble satt og planen skrinlagt.

Etter krigen hadde fløtningen gått sterkt tilbake på grunn av konkurransen fra de nye transportmidlene. Fløtingsutgiftene ble stadig større, særlig i tverrelvene, der Glomma Fellesfløterforening etter hvert måtte gi 50 % tilskudd.

Det ble i 1984 klart at Glomma ville bli nedlagt som fløtingsvassdrag. Dermed så det ut til at en epoke av tømmerfløting i Norge var over. Da hadde det gjennom mange hundre år vært fløtingen som var eneste måten å få frem tømmer på over lengre avstander. Som en av de siste fløtingsvassdragene i Norge ble Glomma lagt ned i 1985. Da ble det slutt på en transportform for tømmer og trevirke som hadde pågått siden middelalderen. Det til tross for at muligheten med å transportere tømmeret på land hadde eksistert rett ved siden av elva i mange år allerede.

Årsaken til nedleggingen av fløtinga i Glommavassdraget var at en valgte å frakte mer og mer av tømmeret på lastebil. Resultatet av dette var at det ble for små kvantum og for store fløtingsutgifter, med andre ord ble det stadig dyrere å håndtere hver tømmerstokk. Med lastebilene og utbyggingen av skogsbilveinettet kom det et reelt transportalternativ, noe som var en utvikling som kom til i mellomkrigstiden, men som ikke fikk vesentlig betydning før etter krigen. Det var i hovedsak to motiver som lå bak dette, Det første skulle de gjøre mulig å kjøre tømmer ut av skogen på bil gjennom hele året. Dessuten kunne en få fraktet folk og utstyr inn og ut av skogen på en mer effektiv måte enn tidligere.

Borregaard var i den siste perioden ene fløter i Glomma. Tidlig på året i 1984 mottok Glomma fellesfløterforening brev fra Borregaard om at det ville bli levert tømmer til fløting i 1984 og 1985, og at alt virke skulle være tatt opp av elva innen utløpet av november 1985.

Fløtingens historie i Norge utgjør en viktig del av vår allmenne skogbrukshistorie. Fløtingen av tømmer var en forutsetning for å kunne utnytte det rike skogressursene inne i landet. Slik sett er også fløtingen en viktig del av vår industrihistorie.

Åmot kommunes sterke fløtertradisjoner er stadfestet i vårt kommunevåpen og ikke minst på ordførerkjedet, hvor elvene renner og møtes ved Åmøtet. Der er det et tannhjul som representerer industrien, samtidig som kjørøksa er avbildet på selve våpenet vårt og tradisjonelle skog- og jordbruksredskaper er gravert inn i kjedet.

Jeg vil få gratulere med Fløterfestivalen og ønske dere lykke til med arrangementene over flere dager nå! Historien er viktig å bevare og sette fokus på, for oss er dette en viktig historie å ta vare på.